Språk vs dialekt: Hva er forskjellen?

«Et språk er en dialekt med en hær og en marine.» — Lingvisten Max Weinreich

Selvfølgelig vet du hva et språk er, men du kan være litt forvirret over hvordan et språk skiller seg fra en dialekt.

Den grunnleggende ideen er at et språk refererer til et kommunikasjonssystem med sin egen unike grammatikk og ordforråd, ofte anerkjent som å ha en distinkt kulturell eller nasjonal identitet; mens en dialekt er en variant av et språk som snakkes i en spesifikk region eller av en bestemt sosial gruppe, og som først og fremst skiller seg i uttale, ordforråd og grammatikk, men som fortsatt er gjensidig forståelig med det dominerende språket i området.

Okay, med det sagt, les videre for tre store forskjeller mellom et språk og en dialekt, og lær også hvordan en dialekt skiller seg fra en aksent.

Hovedforskjellene mellom språk og dialekter

Jeg skal være helt ærlig: selv om vi har definert forskjellene ovenfor, finnes det ingen enighet om definisjonen av språk og dialekt. Begge er kommunikasjonssystemer som brukes av morsmålstalere, og hver kan betraktes som fullverdige språk.

Det er fristende å søke etter klare sammenligninger, men i lingvistikken er noen begreper ikke like rett frem som vi skulle ønske.

1. Språk tilhører et land, mens dialekter er regionale

«Språk» er definert av Merriam-Webster som «ordene, deres uttale og metodene for å kombinere dem som brukes og forstås av et samfunn.»

«Dialekt» derimot er definert som «en regional variant av et språk som skiller seg gjennom trekk i ordforråd, grammatikk og uttale.»

Du har kanskje lagt merke til at det ikke er stor forskjell mellom disse definisjonene. Men det påpekes alltid at språk er nasjonale, mens dialekter sies å være regionale og ofte snakkes av et mindre antall mennesker.

Hvert land har minst ett offisielt språk som brukes i offisielle dokumenter og statlige aktiviteter.

Mens de fleste stopper her, kan vi gå litt dypere – det vil si, vi kan være mer lingvistisk korrekte.

En dialekt blir til et språk ved dekret eller erklæring – staten gir en talt variant spesiell status som offisielt språk. Med andre ord, et språk betraktes som et språk fordi det er godkjent av staten.

For eksempel, da Filippinene skulle velge en av sine åtte hoveddialekter til offisielt språk, var det ingen tilfeldighet at tagalog vant.

Selv om majoriteten av landet på den tiden knapt snakket tagalog/filippinsk, stoppet ikke dette lederne i hovedstaden, som snakket flytende tagalog, fra å adoptere det som nasjonalspråk.

Siden språk teknisk sett er dialekter, finnes det mange situasjoner der folk som snakker forskjellige språk kan forstå hverandre perfekt.

Ta den gjensidige forståelsen av de offisielle språkene i Danmark, Sverige og Norge for eksempel. Her er en standard historie-oppsett:

Vits: En danske, en svenske og en nordmann går inn på en bar…

Poenget: Og de snakker helt normalt

Det er sant. De fleste skandinaver kan snakke med hverandre uten å bruke tolker!

Offisielt snakker de tre forskjellige språk (dansk, svensk og norsk), men det kan hevdes at de egentlig bruker tre beslektede dialekter som sannsynligvis stammer fra et felles urspråk.

2. Språk har standardiserte skriftformer, mens dialekter hovedsakelig er muntlige

Språk har ofte standardiserte grammatikkregler og et rikt litteraturtilfang. De eksisterer ikke bare som muntlige tradisjoner, men også som skriftlige nedtegnelser.

Dialekter, derimot, blir vanligvis snakket mer enn skrevet. Hvis de skrives, er det vanligvis ikke i offisielle eller nasjonale dokumenter.

Mens et allerede tilgjengelig litteraturtilfang absolutt er et kriterium for å velge et «offisielt språk», fungerer det også omvendt.

Å erklære en dialekt som offisielt språk er selvforskyldende, og oppmuntrer forfattere til å skape verker på det språket. Fordi staten har godkjent et bestemt språk som offisielt språk, vil alle dets offisielle saker bli skrevet på det.

Dette skaper en snøballeffekt, slik at mer og mer litteratur bygges opp på det språket, og styrker det enda mer.

3. Språk er kvalitativt forskjellige fra dialekter

Mange hevder at språk bare er iboende mer elegante eller sofistikerte enn dialekter.

Men hvis du bedømmer denne sofistikeringen ut fra den utviklede vanskeligheten eller kompleksiteten til språket, ville Archi – en dialekt snakket i et fjellområde i Russland – få leksene dine i fransk til å se ut som barnematen.

Archi har et stort antall fonemer (lyder) og så mange bøyningsformer at et enkelt verb kan produsere rundt 1.502.839 former.

Hvis du derimot vil hevde at elegance til et språk ligger i dets enkelhet, ville du ha vanskelig for å forsvare adopsjonen av vanskelige språk som mandarin, ungarsk eller thai til daglig bruk.

For eksempel har kinesisk over 50.000 tegn. Det er også et tonespråk. Dette betyr at en enkelt stavelse som «ma», avhengig av hvordan du uttaler den, kan bety enten «mor», «hest» eller noe helt annet.

Så, hvem kan egentlig si hva som utgjør et vakkert språk? Og la oss ikke glemme at det finnes dialekter like verdifulle som offisielt anerkjente språk.

Hva er forskjellen mellom en dialekt og en aksent?

Mens vi er inne på temaet, vil du kanskje vite forskjellen mellom en dialekt og en aksent. Mange forveksler de to og bruker dem ofte om hverandre. Den gode nyheten er at forskjellen er mye tydeligere her:

En aksent er en delmengde av en dialekt.

Mens dialekter dekker alle aspekter av språket – grammatikk, ordforråd og uttale – handler en aksent kun om den tredje delen.

Ifølge Merriam-Webster ordboken er en aksent «en måte å snakke på som er typisk for en bestemt gruppe mennesker og spesielt for innfødte eller innbyggere i en region.»

Aksenter er interessante å studere fordi de organiserer talere inn i deres respektive geografier. Ord og setninger som ser like ut, kan høres veldig forskjellig ut når de uttales av folk fra to forskjellige regioner.

Bare med engelsk har du allerede så mange aksenter. En amerikaner kan for eksempel knapt forstå en skotte, selv om de snakker samme språk.

Hver av disse har igjen sine egne regionale varianter. De amerikanske aksentene, for eksempel, er Deep Southern, Texan, New York, Boston, California og mange flere.

Det interessante er at de fleste talere hevder at deres aksent er den «riktige» måten å uttale ord på. Slik er vi mennesker.

Mens ens aksent kan ha noen sosiale, økonomiske eller geopolitiske konsekvenser, er alle aksenter likeverdige. Og alle har en aksent. Og de høres alle vakre ut.

Du kan få mye kontekst og høre ulike aksenter ved å se på media laget av morsmålstalere. En flott måte å gjøre dette på er ved å bruke et språklæringsprogram som Lingflix.

Hvis du er interessert i å dykke dypere inn i språk versus dialekter, vurder å lytte til dette informative TED-foredraget:

Så nå vet vi: det finnes ingen svart-hvitt-forskjell mellom språk og dialekter, og en aksent er faktisk en del av en dialekt.

Nå er du utstyrt til å forklare forskjellen til folk som fortsatt er i villrede – og kanskje til og med delta i diskusjonene til erfarne lingvister!