Japansk fonologi: 9 grunnleggende ting å huske

La meg fortelle deg en kort, personlig historie som jeg tror understreker viktigheten av å lære japansk fonologi eller fonetikk. Det var en snørik dag under min japanskundervisning på et lite universitet i ingenmannsland. Som del av en grammatikkoppgave stilte læreren min et tilfeldig spørsmål.

Hun sa «サミさん！先生はかわいいと思いますか？( さみさん！せんせいは かわいいと おもいますか？ )», som betydde «Sami! Synes du jeg er søt?»

I et forsøk på ikke å virke for lettet over at det var et lett spørsmål, nikket jeg og svarte: «うん。とっても怖いです！ ( うん。とっても こわい です！ )» I grunn sa jeg: «Ja, du er utrolig skummel!»

Sjokkert ga læreren min fra seg en lyd som hørtes ut som kvelning. Noen få begynte å le, men heldigvis tok vennen min min side og fortalte læreren at nei, hun er søt, hun er veldig søt: «いや！かわいいです！先生はかわいいですよ！ ( いや！かわいいです！せんせいは かわいい ですよ！ )»

Det var øyeblikket jeg lærte verdien av japansk fonetikk og klar uttale. Når du er ferdig, vil du ha all informasjonen du trenger for å skille forskjellen mellom こわい (skummel) og かわいい (søt) — og mer til.

1. ん teller som én mora

Hvis du har prøvd å skyggetale japansk tale, har du kanskje lagt merke til at hver av dens moraer (byggeklossene i stavelser) får ett slag og har samme lengde.

Med andre ord er én mora i grunn én kana (unntatt små kanaer som ょ i ぎょ). Så hvis du øver på uttale ved å klappe, skal antall klapp tilsvare antall kanaer i et gitt ord.

Siden de fleste japanske lyder er «konsonant + vokal»-par, tvinger selve språket deg til å ha en relativt jevn rytme. Det er i hvert fall hovedregelen.

Og så er det ん.

Husk at ん er én mora og skal uttales som sådan. For eksempel skal ordet for «nå» eller 今度 (こんど) få tre slag (KO-N-DO), ikke to (KON-DO).

2. Alle de fem japanske vokalene uttales likt

Japansk har fem vokallyder:

Bortsett fra at /i/ og /ɯ/ blir stemmeløse når de omgis av visse konsonanter, uttales disse fem vokalene alltid likt.

Når jeg sier «stemmeløs» i denne sammenhengen, betyr det at stemmebåndene dine ikke vibrerer når du lager disse lydene. Dette er lettere å forstå når du føler det. Legg fingrene på halsen som om du skulle sjekke pulsen din. Si setningen «Who are you?» høyt og hvisk deretter den samme setningen. Merker du forskjellen?

Siden det bare er fem lyder, må du sørge for at du uttaler disse riktig! Og den beste måten å gjøre det på er å øve, øve og øve enda mer.

Her er den anbefalte metoden for å øve på lyder hvis du ikke har en talelærer å rådføre deg med (slik jeg hadde):

• Finn en video med en innfødt japansk taler som snakker og som har nøyaktige undertekster.
• Les en setning fra undertekstene.
• Lytt til den innfødte taleren si den.
• Les setningen på nytt basert på det du hører.
• Sitt foran et speil og start en båndopptaker. Se på munnen din mens du snakker og lytt til opptaket. Sammenlign det med den innfødte talerens versjon og legg merke til eventuelle forskjeller.
• Gjør de nødvendige endringene basert på det du la merke til og gjenta setningen igjen.
• Fortsett til du har perfektionert setningen, og gå deretter videre til en annen.

Heldigvis kan du finne undertekstede videoer med innfødte japanske talere på et språklæringsplattform som Lingflix.

Ofte er det nok bare å høre riktig uttale av en gitt lyd for å forbedre din egen uttale. Andre ganger hører du kanskje feilen, men er usikker på hvordan du skal fikse den.

Hvis det er det siste problemet du sliter med, kan du ansette en veileder spesielt for å jobbe med uttaleferdighetene dine. En dyktig lærer kan vise deg det du ikke kan høre selv.

Selv om du ikke har tilgang til en profesjonell veileder, kan en innfødt taler eller språkutvekslingspartner fortelle deg om opptaket ditt høres riktig ut, eller om noe høres rart ut selv om de ikke kan forklare nøyaktig hvorfor.

Hvis du ikke er klar for et slikt engasjement, vil jeg også gjerne dele en utmerket YouTube-serie av Fluent Forever som ser på japanske vokaler — inkludert forskjellene mellom de japanske og engelske u-lydene — i detalj:

3. Unngå å gjøre enkle japanske vokaler om til engelske diftonger

Hvis du sammenligner IPA-sidene for engelsk og japansk som jeg lenket til under «Hvorfor studere japansk fonetikk?», vil du legge merke til én slående forskjell mellom de to: den engelske vokaldelen er enorm sammenlignet med den japanske.

En grunn er at engelsk har flere vokallyder enn japansk. Det er også det faktum at engelsk kan være lurete med diftongen, en lyd der det er to vokaler i én enkelt stavelse.

Ta for eksempel det engelske ordet «no». Si det som du normalt ville gjort, og si det deretter sakte. Du bør legge merke til at det har to lyder: en kort /o/-lyd etterfulgt av u-lyden /ʊ/. I hovedsak sier du «nou».

Ta dette nå og bruk det på japansk. Lyden no i の er ikke en diftong. Her sier du /o/, men stopper før du kommer til /ʊ/.

Jeg mener ikke at japansk aldri setter to vokaler sammen. For eksempel inneholder ordet 能力 (のうりょく) eller «evne» /o/-lyden i の og den japanske /ɯ/-lyden う. Det samme gjelder uttalen av navnet på Japans hovedstad 東京 (とうきょう), der begge tegnene har /o/- og /ɯ/-lydene ved siden av hverandre.

4. Forstå palataliserte lyder

Et konsept som er avgjørende for japansk uttale er palatalisering. Du er kanskje ikke kjent med dette begrepet, men det er noe du ofte gjør uten å være klar over det.

For eksempel er her en video med øvelser som forklarer hvordan du lager de palataliserte lydene i engelsk:

Og her er en annen video som demonstrerer lydendringer i japansk — dvs. hva diakritiske markører i は → ば・ぱ faktisk representerer:

Mens du studerte hiragana og katakana, har du kanskje lært at «små» kanaer kan legges til større for å lage nye lyder — for eksempel び og よ for å lage びょ.

Når du legger til en liten や, ゆ eller よ til japanske konsonanter, representerer du faktisk en palatalisert lyd.

For eksempel er g-lyden i ぎょ og ご ikke den samme.

Prøv selv: gjenta lydene sakte frem og tilbake. Lukk øynene og konsentrer oppmerksomheten om munnen din. Hvor kommer lydene fra? Hvordan føles munnen din? Du bør føle at lyden i ぎょ synes å komme fra et litt «høyere» sted enn lyden i ご.

Hvis du strever, tror jeg det hjelper å hviske lydene. Igjen, ぎょ inneholder en palatalisert /g/, mens lyden i ご er en vanlig /g/.

5. Differensier de japanske /h/, /ç/ og /ɸ/

Mens は, ひ, ふ, へ og ho alle transkriberes som begynnende med bokstaven h (som du kan se i denne studien), er det faktisk tre forskjellige innledende konsonanter her: /h/, /ç/ og /ɸ/.

Gå nå tilbake til ご vs. ぎょ og finn forskjellen i følelsen igjen, og prøv deretter med ほ og ひょ. Du bør føle en forskjell i plassering. Og hvis du holder hånden foran munnen, bør du også legge merke til mye mindre luft som treffer hånden når du sier ひょ.

Lyden i ひ, /ç/, er en palatalisert variant av /h/-lyden, mens /ɸ/ er en ny, men tilgjengelig lyd som vil kreve litt lek med leppene. Dette er viktig fordi ふ har en kombinasjon av konsonant- og vokallyder som ikke finnes i engelsk: /ɸ/+/ɯ/.

Så, hva er forskjellen mellom /f/ (som i «fan») som vi alle kjenner, og /ɸ/ som i fjellet 富士 (ふじ)?

Vel, når du ser på dette visuelle IPA-diagrammet, kan du se at den tekniske betegnelsen for /f/ er «labiodental frikativ» mens /ɸ/ er «bilabial frikativ». Det er fint språk for én lyd som involverer at leppen din berører tennene dine, og en annen som involverer begge leppene, men ikke tennene.

Lat som om du blåser ut et lys og «fryser» midt i blåsinga. Vær oppmerksom på hvordan munnen din føles, og hold deretter den posisjonen mens du sier ふ. Hvis du er usikker, sjekk ut denne lenken fra Wasabi Japanese og sammenlign uttalen din med en innfødt talers.

6. Den japanske «R»-en er veldig forskjellig fra den engelske

Min japansklærer (den jeg nevnte i innledningen) sa en gang at det vanskeligste engelske ordet å uttale for japanske talere er «really». Det er fordi, når det gjelder tungeplassering, er den japanske /ɾ/ et sted mellom den engelske /r/ og /l/.

Her er en god forklaring på den japanske r-lyden:

Lat som om du synger en julesang — «la la la la la, la la la la!» — og vær oppmerksom på hvor tunga di er. Den bør være like over de øvre tennene dine, nesten i berøring med dem. Kast nå den stygge genseren og syng begynnelsen på en ukreativ heiarop — «ra ra ra!» — og igjen, vær oppmerksom på hvor tunga di er.

Så, si la, og uten å stoppe pusten, si r, slik at du får en meningsløs la-err type lyd. Du bør legge merke til at du i hovedsak sporer en liten linje tilbake fra l-tungeposisjonen din for å komme til r-tungeposisjonen din.

Nå som du har funnet ut av det, velg en posisjon i midten og si noen japanske ord som begynner med denne r-lyden, som ラーメン («ramen»). Hvis lyden ikke er en l-lyd, ikke helt en r-lyd, men også synes å være et sted i mellom, er du på rett spor!

7. し høres ikke ut som «she» (og du må kanskje lære litt kinesisk)

I motsetning til hva du kanskje har blitt lært, høres し ikke ut som «she».

Lyden i «she» kalles en «stemmeløs postalveolar frikativ» og ser ut som /ʃ/. I mellomtiden er lyden i し (og dens katakana-motpart シ) en «stemmeløs alveolo-palatal frikativ» og ser ut som /ɕ/.

De er forskjellige lyder.

Dessverre finnes det ikke masse gode ressurser om hvordan du uttaler し, så jeg vil dirigere deg til noen få videoer rettet mot mandarin-kinesiske elever, siden /ɕ/-lyden finnes i begge språk.

En annen lyd du vil høre i både mandarin og japansk er /tɕ/. Japansk representerer denne lyden med tegnene つ i hiragana og ツ i katakana.

Du kan starte med å se en video fra OLS Mandarin, som sammenligner flere mandarin-konsonantlyder. Vær spesielt oppmerksom på pinyin-merkelappene x og j, som grovt sett tilsvarer lydene av henholdsvis し og つ:

Prøv å høre forskjellen mellom de to lydene, og se deretter på noen videoer som diskuterer lydene mer spesifikt, som de av Yoyo Chinese (for し og for ち):

Hvis du er villig til å gå for en mer presis forklaring og ikke har noe imot å lære litt mer om mandarin sh og zh, sjekk ut de utmerkede videoene av Litao Chinese (for し og for ち):

Dessverre finnes ikke den japanske じ-lyden (variabelt /ʑ/ og /dʑ/) i mandarin. Den eneste forskjellen mellom し og じ er at し er ustemt (stemmebåndene dine vibrerer ikke) mens じ er stemt (stemmebåndene dine bør vibrere).

8. Det finnes fem forskjellige «N»-lyder i japansk

Nemlig:

• Den vanlige n-lyden eller /n/. For eksempel har du 海苔 (のり), den tørkede sjøgressen som ofte brukes i japansk mat.
• Den palataliserte /ɲ/. Denne kommer før konsonanter andre enn い eller de små よ, や og ゆ-lydene.
• Den n-en som blir til m. Hvis du noen gang har undret over at 頑張る (がんばる) eller «lykke til/gi deg» ofte ser ut til å være feilstavet som gambaru i noen lærebøker eller frasebøker, er du sannsynligvis kjent med regelen om at /n/ blir til /m/ (som i «mom») før /b/ (som i boy) eller /p/ (som i pot).
• /ŋ/-lyden. Dette høres ut som ng-lyden i -ing i ord som «going» eller «sing». Det skjer når ん kommer før en /k/ eller /g/-lyd.
• /ɴ/-lyden. Dette er lyden av ん når den forekommer før en pause eller, som Wikipedia sier det, på slutten av en ytring som i すみません… eller «Unnskyld…». Forresten, her er en god tråd som forklarer hvordan du uttaler すみません.

9. Japansk har toneaksenter (akkurat som engelsk!)

I likhet med engelsk (der ordet «certain» uttales som CER-tain og ikke cer-TAIN) legges det vekt på ord på japansk på en bestemt måte.

Du vil huske at alle japanske ord betones likt, men de følger noen få spesielle mønstre av høye og lave toner. 銀行 (ぎんこう) eller «bank» starter for eksempel med en lav tone etterfulgt av tre moraer med høye toner.

Selv om det er noen hovedmønstre som japanske ord følger, er ikke disse mønstrene faste og varierer avhengig av hva som skjer i en setning. For eksempel, i Tokyo/standarddialekten for japansk, er det to grunnleggende regler:

1. De to første moraene i et ord vil ikke ha samme tonehøyde. Med andre ord, hvis den første moraen er høy, vil den andre være lav og omvendt.

2. Når tonen i et ord faller, kommer den ikke opp igjen. I motsetning til mandarin kinesisk, mangler standard japansk den fallende-og-stigende intonasjonen i ord som 买 eller «kjøpe».

Hvis alt dette gir deg hodepine, foreslår jeg at du bruker litt tid på å lære om hvordan toneaksent fungerer. Du vil også lære en håndfull vanlige ord for hvert mønster slik at du får en følelse for hvordan hvert enkelt føles. Og så, bare vær oppmerksom på deres aksent når du konsumerer media eller lytter til folk som snakker.

I tilfelle du vil se nærmere på dette, har en fyr som heter Dogen utgitt en omfattende serie om emnet.

Hvorfor studere japansk fonetikk?

Da jeg begynte å studere japansk, ble jeg fortalt at japansk uttale var veldig enkel. Faktisk brukte vi bare én undervisningstime på uttale av følgende grunner:

• Språket er atonalt. Det er ikke som, for eksempel, mandarin kinesisk der måten du uttaler visse ord på endrer betydningen og tegnet du bruker for å skrive dem. For eksempel er de kinesiske tegnene for «kjøpe» og «selge» henholdsvis 买 og 卖. Begge høres ut som «mai», bortsett fra at det førstnevnte har en fallende og deretter stigende intonasjon, mens det sistnevnte kun har en fallende intonasjon.
• Stavemåten er fonetisk og uttalen er konsistent. Med andre ord, ord høres ut som de ser ut og ser ut som de høres ut. Selv noen som aldri har studert japansk før, kunne lese en tekst skrevet i romaji og bli forstått uten store problemer (i motsetning til noen som studerer fransk, for eksempel).
• Det er relativt enkelt for innfødte talere av språk som spansk. Hvis du uttaler de japanske vokalene på samme måte som du gjør på spansk, kommer du deg fint.

Alt dette reiser et spørsmål du sannsynligvis tenker på akkurat nå, gitt at du har bestemt deg for å lese en hel artikkel om emnet: hvis japansk uttale er så enkel, hvorfor skulle noen vie tid til å studere fonetikken til japansk — eller det Webster's English Language Learner Dictionary definerer som «studiet av talelyder»?

Årsaken koker ned til dette: japansk har lyder som ikke finnes i engelsk og omvendt. Bruk noen minutter på å se på IPA-sidene for engelsk og japansk, og du vil finne at de to språkene kan ha lignende lyder, men de er ikke helt identiske.

Wow, det var en reise! Vi har nettopp dekket masse informasjon om japansk fonetikk. På dette tidspunktet spør du deg sannsynligvis om det er verdt all innsatsen å finne ut av dette — og ærlig talt, det er et spørsmål du selv må svare på.

Hvis du uttaler japanske ord på «feil» måte (hva nå enn det betyr) og innfødte talere fortsatt kan forstå deg, er det greit. Tross alt synes engelsktalende at en fransk aksent høres romantisk ut, og du vil sannsynligvis få fripass for å være utlending uansett.

Men hvis målet ditt er å bli flytende i talt japansk, vil det å lære om fonetikken føre deg dit. Gambatte, ne!