Språk vs dialekt: Hva er forskjellen?

«Et språk er en dialekt med en hær og marine.» — Lingvisten Max Weinreich

Du vet selvfølgelig hva et språk er, men du kan kanskje være litt forvirret over hvordan et språk skiller seg fra en dialekt.

Vel, den grunnleggende ideen er at et språk refererer til et kommunikasjonssystem med sin egen unike grammatikk og ordforråd, ofte anerkjent som å ha en distinkt kulturell eller nasjonal identitet; mens en dialekt er en variant av et språk som snakkes i en bestemt region eller av en bestemt sosial gruppe, og som hovedsakelig skiller seg i uttale, ordforråd og grammatikk, men som likevel er gjensidig forståelig med det dominerende språket i området.

OK, med det sagt, les videre for tre hovedforskjeller mellom et språk og en dialekt, og lær også hvordan en dialekt skiller seg fra en aksent.

Hovedforskjellene mellom språk og dialekter

Jeg sier det rett ut: selv om vi har definert forskjellene ovenfor, finnes det ingen enighet om definisjonen av språk og dialekt. Begge er kommunikasjonssystemer brukt av morsmålsbrukere, og hver kan betraktes som fullverdige språk.

Det er fristende å hoppe til klare sammenligninger, men innen lingvistikk er noen begreper ikke like rett frem som vi ønsker de skal være.

1. Språk tilhører et land, mens dialekter er regionale

«Språk» er definert av Merriam-Webster som «de ordene, deres uttale og metoder for å kombinere dem som brukes og forstås av et samfunn».

«Dialekt» er derimot definert som «en regional variant av et språk kjennetegnet ved særtrekk i ordforråd, grammatikk og uttale».

Du har kanskje lagt merke til at det ikke er stor forskjell mellom disse definisjonene. Men det blir alltid påpekt at språk er nasjonale, mens dialekter sies å være regionale og ofte snakkes av færre mennesker.

Hvert land har minst ett offisielt språk som brukes i offisielle dokumenter og statlige aktiviteter.

Mens de fleste stopper der, kan vi gå litt dypere – det vil si, vi kan være mer lingvistisk korrekte.

En dialekt blir til et språk ved dekret eller erklæring – staten gir en talt variant spesiell status som offisielt språk. Med andre ord, et språk betraktes som et språk fordi det er godkjent av staten.

For eksempel, da Filippinene skulle velge en av sine åtte hoveddialekter til å være offisielt språk, var det ingen tilfeldighet at tagalog vant.

Selv om majoriteten av landet på den tiden knapt nok kunne snakke tagalog/filipinsk, stoppet ikke dette lederne i hovedstaden, som snakket flytende tagalog, fra å vedta det som nasjonalspråk.

Siden språk teknisk sett er dialekter, finnes det mange situasjoner der mennesker som snakker forskjellige språk kan forstå hverandre perfekt.

Ta den gjensidige forståelsen mellom de offisielle språkene i Danmark, Sverige og Norge for eksempel. Her er en standard historieinnledning:

Vits: En danske, en svenske og en nordmann går inn på en bar…

Poenget: Og de snakker helt normalt

Det er sant. De fleste skandinaver kan snakke med hverandre uten å bruke tolker!

Offisielt snakker de tre forskjellige språk (dansk, svensk og norsk), men det kan hevdes at de egentlig bruker tre beslektede dialekter som sannsynligvis stammer fra et felles urspråk.

2. Språk har standardiserte skriftformer, mens dialekter hovedsakelig er muntlige

Språk har ofte standardiserte grammatikkregler og rikelig med litteratur. De eksisterer ikke bare som muntlige tradisjoner, men også som skriftlige nedtegnelser.

Dialekter, derimot, blir vanligvis snakket mer enn skrevet. Hvis de skrives, er det vanligvis ikke i offisielle eller nasjonale dokumenter.

Mens en tilgjengelig mengde litteratur absolutt er et kriterium for å velge et «offisielt språk», fungerer det også omvendt.

Å erklære en dialekt som offisielt språk er selvopprettholdende, og oppfordrer forfattere til å skape verk på det språket. Fordi staten har godkjent et bestemt språk som offisielt språk, vil alle dets offisielle saker bli skrevet på det.

Det skaper en snøballeffekt, slik at mer og mer litteratur bygges opp på det språket, og styrker det enda mer.

3. Språk er kvalitativt forskjellige fra dialekter

Mange hevder at språk rett og slett er mer elegante eller sofistikerte enn dialekter.

Men hvis du bedømmer denne sofistikeringen etter det utviklede vanskelighetsgraden eller kompleksiteten til språket, så ville Archi – en dialekt som snakkes i et fjellområde i Russland – få leksene dine i fransk til å se ut som barnemat.

Archi har et stort antall fonemer (lyder) og så mange bøyingsformer at et enkelt verb kan produsere rundt 1 502 839 former.

Hvis du derimot vil hevde at elegansen til et språk ligger i dets enkelhet, vil du ha vanskelig for å forsvare bruken av vanskelige språk som mandarin, ungarsk eller thai til daglig bruk.

For eksempel har kinesisk over 50 000 tegn. Det er også et tonespråk. Dette betyr at en enkelt stavelse som «ma», avhengig av hvordan du uttaler den, kan bety enten «mor», «hest» eller noe helt annet.

Så, hvem kan virkelig si hva som utgjør et vakkert språk? Og la oss ikke glemme at det finnes dialekter som er like verdifulle som offisielt anerkjente språk.

Hva er forskjellen mellom en dialekt og en aksent?

Mens vi er inne på temaet, kan det være du vil vite forskjellen mellom en dialekt og en aksent. Mange forveksler de to og bruker dem ofte om hverandre. Den gode nyheten er at forskjellen er mye tydeligere her:

En aksent er en undergruppe av en dialekt.

Mens dialekter dekker alle aspekter av språk – grammatikk, ordforråd og uttale – handler en aksent kun om den tredje delen.

Ifølge Merriam-Webster ordboken er en aksent «en måte å snakke på som er typisk for en bestemt gruppe mennesker og spesielt for innfødte eller innbyggere i en region».

Aksenter er interessante å studere fordi de organiserer talere i deres respektive geografier. Ord og setninger som ser like ut, kan høres veldig forskjellig ut når de uttales av mennesker fra to forskjellige regioner.

Bare med engelsk har du allerede så mange aksenter. En amerikaner kan for eksempel knapt forstå en skotte, selv om de snakker samme språk.

Hver av disse har igjen sine egne regionale varianter. De amerikanske aksentene er for eksempel Deep Southern, Texan, New York, Boston, California og mange flere.

Det interessante er at de fleste talere hevder at deres aksent er den «riktige» måten å uttale ord på. Slik er vi mennesker.

Selv om ens aksent kan ha sosiale, økonomiske eller geopolitiske konsekvenser, er alle aksenter likeverdige. Og alle har en aksent. Og de høres alle fine ut.

Du kan få mye kontekst og høre forskjellige aksenter ved å se på media produsert av morsmålstalere. En fin måte å gjøre dette på er ved å bruke et språkprogram som Lingflix.

Hvis du er interessert i å dykke dypere inn i språk versus dialekter, kan du vurdere å lytte til dette informative TED-foredraget:

Så nå vet vi: det er ingen svart-hvit-forskjell mellom språk og dialekter, og en aksent er faktisk en undergruppe av en dialekt.

Nå er du utstyrt til å forklare forskjellen for folk som fortsatt er i mørket – og kanskje til og med delta i diskusjonene til erfarne lingvister!