Japansk fonologi: 9 grunnleggende ting å huske

La meg fortelle deg en rask, personlig historie som jeg tror understreker viktigheten av å lære japansk fonologi eller fonetikk. Det var en snørik dag under min japanskundervisning på et lite universitet i ingenting. Som en del av en grammatikkoppgave stilte læreren min et tilfeldig spørsmål.

Hun sa: «サミさん！先生はかわいいと思いますか？( さみさん！せんせいは かわいいと おもいますか？ )», som betydde «Sami! Synes du jeg er søt?»

Jeg prøvde å ikke se for lettet ut over at det var et lett spørsmål, nikket og svarte: «うん。とっても怖いです！ ( うん。とっても こわい です！ )» I bunn og grunn sa jeg: «Ja, du er utrolig skummel!»

Sjokkert ga læreren min fra seg en lyd som hørtes ut som kvelning. Noen få begynte å le, men heldigvis tok vennen min raskt til mitt forsvar og fortalte læreren at nei, hun er søt, hun er virkelig søt: «いや！かわいいです！先生はかわいいですよ！ ( いや！かわいいです！せんせいは かわいい ですよ！ )»

Det var øyeblikket jeg lærte verdien av japansk fonetikk og klar uttale. Når du er ferdig, vil du ha all informasjonen du trenger for å skille forskjellen mellom こわい ( skummel ) og かわいい ( søt ) – og mer til.

1. ん regnes som én mora

Hvis du har prøvd å skygge japansk tale, har du kanskje lagt merke til at hver av dens moraer (byggeklossene i stavelser) får ett slag og har samme lengde.

Med andre ord er én mora i utgangspunktet én kana (bortsett fra små kanaer som ょ i ぎょ). Så hvis du øver på uttale ved å klappe, skal antall klapp tilsvare antall kana i et gitt ord.

Siden de fleste japanske lyder er «konsonant + vokal»-par, tvinger selve språket deg til å ha en relativt jevn rytme. Det er i hvert fall hovedregelen.

Og så er det ん.

Husk at ん er én mora og skal uttales som sådan. For eksempel skal ordet for «nå» eller 今度 (こんど) få tre slag (KO-N-DO), ikke to (KON-DO).

2. Alle de fem japanske vokalene uttales på samme måte

Japansk har fem vokallyder:

Bortsett fra at /i/ og /ɯ/ blir stemmeløse når de er omgitt av visse konsonanter, uttales disse fem vokalene alltid på samme måte.

Når jeg sier «stemmeløs» i denne sammenhengen, betyr det at stemmebåndene dine ikke vibrerer når du produserer disse lydene. Dette er lettere å forstå når du føler det. Legg fingrene på halsen som om du skulle sjekke pulsen din. Si frasen «Who are you?» høyt, og hvisk deretter den samme frasen. Merker du forskjellen?

Siden det bare er fem lyder, må du sørge for at du uttaler disse riktig! Og den beste måten å gjøre det på er å øve, øve og øve enda mer.

Her er den anbefalte metoden for å øve på lyder hvis du ikke har en talelærer å rådføre deg med (slik jeg hadde):

• Finn en video som har en morsmålsbruker av japansk som snakker og som har nøyaktige undertekster.
• Les en setning fra undertekstene.
• Lytt til morsmålsbrukeren si den.
• Les setningen på nytt basert på det du hører.
• Sett deg foran et speil og sett i gang en båndopptaker. Se på munnen din mens du snakker og lytt til opptaket. Sammenlign det med morsmålsbrukerens versjon og legg merke til eventuelle forskjeller.
• Gjør de nødvendige endringene basert på det du la merke til, og gjenta setningen igjen.
• Fortsett til du har perfeksjonert setningen, og gå deretter videre til en annen.

Heldigvis kan du finne undertekstede videoer med morsmålsbrukere av japansk på et språklæringsplattform som Lingflix.

Ofte er det nok bare å høre den riktige uttalen av en gitt lyd for å forbedre din egen uttale. Andre ganger hører du kanskje feilen, men er usikker på hvordan du skal rette den.

Hvis det er det siste problemet du sliter med, kan du ansette en veileder spesielt for å jobbe med dine uttaleferdigheter. En dyktig lærer kan vise deg det du ikke kan høre selv.

Selv om du ikke har tilgang til en profesjonell veileder, kan en morsmålsbruker eller språkutvekslingspartner fortelle deg om opptaket ditt høres riktig ut, eller om noe høres rart ut selv om de ikke kan forklare nøyaktig hvorfor.

Hvis du ikke er klar for et slikt engasjement, vil jeg også gjerne dele en utmerket YouTube-serie av Fluent Forever som tar for seg japanske vokaler – inkludert forskjellene mellom de japanske og engelske u-lydene – i detalj:

3. Unngå å gjøre enkle japanske vokaler om til engelske diftonger

Hvis du sammenligner IPA-sidene for engelsk og japansk som jeg lenket til under «Hvorfor studere japansk fonetikk?», vil du legge merke til én svimlende forskjell mellom de to: den engelske vokalseksjonen er enorm sammenlignet med den japanske.

En grunn er at engelsk har flere vokallyder enn japansk. Det er også det faktum at engelsk kan være sniken med diftongen, en lyd der det er to vokaler i en enkelt stavelse.

Ta for eksempel det engelske ordet «no». Si det som du vanligvis ville gjort, og si det deretter sakte. Du bør legge merke til at det har to lyder: en kort /o/-lyd etterfulgt av u-lyden /ʊ/. I hovedsak sier du «nou».

Bruk dette nå på japansk. No-lyden i の er ikke en diftong. Her sier du /o/, men stopper før du kommer til /ʊ/.

Jeg mener ikke at japansk aldri setter to vokaler sammen. For eksempel inneholder ordet 能力 ( のうりょく ) eller «evne» /o/-lyden i の og den japanske /ɯ/-lyden う. Det samme gjelder uttalen av navnet på Japans hovedstad 東京 (とうきょう), hvor de to tegnene begge har /o/- og /ɯ/-lydene ved siden av hverandre.

4. Forstå palataliserte lyder

Et konsept som er avgjørende for japansk uttale er palatalisering. Du er kanskje ikke kjent med dette begrepet, men det er noe du ofte gjør uten å være klar over det.

For eksempel her er en video med øvelser som forklarer hvordan du lager de palataliserte lydene i engelsk:

Og her er en annen video som demonstrerer lydendringer på japansk – dvs. hva diakritiske markører i は → ば ・ ぱ faktisk representerer:

Mens du studerte hiragana og katakana, har du kanskje lært at «små» kanaer kan legges til større for å lage nye lyder – for eksempel び og よ for å lage びょ.

Når du legger til en liten や, ゆ eller よ til japanske konsonanter, representerer du faktisk en palatalisert lyd.

For eksempel er g-lyden i ぎょ og ご ikke den samme.

Prøv selv: gjenta lydene sakte frem og tilbake. Lukk øynene og fokser oppmerksomheten på munnen din. Hvor kommer lydene fra? Hvordan føles munnen din? Du bør føle at lyden i ぎょ kommer fra et litt «høyere» sted enn den i ご.

Hvis du sliter, tror jeg det hjelper å hviske lydene. Igjen, ぎょ har en palatalisert /g/, mens lyden i ご er en vanlig /g/.

5. Differensier de japanske /h/, /ç/ og /ɸ/

Mens は, ひ, ふ, へ og ho alle transkriberes som begynnende med bokstaven h (som du kan se i denne studien), er det faktisk tre forskjellige innledende konsonanter her: /h/, /ç/ og /ɸ/.

Gå nå tilbake til ご vs. ぎょ og finn forskjellen i følelsen en gang til, og prøv deretter med ほ og ひょ. Du bør føle en forskjell i posisjon. Og hvis du holder hånden foran munnen, bør du også legge merke til mye mindre luft som treffer hånden når du sier ひょ.

Lyden i ひ, /ç/, er en palatalisert variant av /h/-lyden, mens /ɸ/ er en ny, men tilgjengelig lyd som vil kreve litt leking med leppene. Dette er viktig fordi ふ har en kombinasjon av konsonant- og vokallyder som ikke finnes på engelsk: /ɸ/+/ɯ/.

Så, hva er forskjellen mellom /f/-lyden (som i «fan») som vi alle er kjent med, og /ɸ/ som i fjellet 富士 (ふじ)?

Vel, når du ser på dette visuelle IPA-diagrammet, kan du se at den tekniske betegnelsen for /f/ er «labiodental frikativ» mens /ɸ/ er «bilabial frikativ». Det er fancy snakk for én lyd som involverer at leppen din berører tennene, og en annen som involverer begge leppene, men ikke tennene.

Late som om du blåser ut et stearinlys og fryser midt i blåsinga. Følg nøye med på hvordan munnen din føles, og hold deretter den posisjonen mens du sier ふ. Hvis du er usikker, sjekk ut denne lenken fra Wasabi Japanese og sammenlign uttalen din med en morsmålsbrukers.

6. Den japanske «R»-en er svært forskjellig fra den engelske

Min japansklærer (den jeg nevnte i innledningen) sa en gang at det vanskeligste engelske ordet å uttale for japansktalende er «really». Det er fordi den japanske /ɾ/-lyden, når det gjelder tungeposisjon, er et sted mellom den engelske /r/- og /l/-lyden.

Her er en god forklaring på den japanske r-lyden:

Late som om du synger en julesang – «la la la la la, la la la la!» – og følg nøye med på hvor tungen din er. Den skal være like over de øvre tennene dine, nesten berøre dem. Kast nå den stygge genseren og syng begynnelsen på en u-kreativ heiarop – «ra ra ra!» – og igjen, følg nøye med på hvor tungen din er.

Si deretter la, og uten å stoppe pusten, si r, slik at du får en meningsløs la-err-type lyd. Du bør legge merke til at du i hovedsak sporer en liten linje tilbake fra l-tungeposisjonen for å komme til r-tungeposisjonen.

Nå som du har funnet ut av det, velg en posisjon i midten og si noen japanske ord som begynner med denne r-lyden, som ラーメン («ramen»). Hvis lyden ikke er en l-lyd, ikke helt en r-lyd, men også synes å være et sted i midten, er du på rett spor!

7. し høres ikke ut som «she» (og du må kanskje lære litt kinesisk også)

I motsetning til hva du kanskje har blitt lært, høres し ikke likt ut som «she».

Lyden i «she» kalles en «stemmeløs postalveolar frikativ» og ser ut som /ʃ/. Mens lyden i し (og dens katakana-motpart シ) er en «stemmeløs alveolo-palatal frikativ» og ser ut som /ɕ/.

De er forskjellige lyder.

Dessverre finnes det ikke mange gode ressurser om hvordan du uttaler し, så jeg vil henvise deg til noen få videoer rettet mot mandarinkinesiske elever, siden /ɕ/-lyden finnes i begge språkene.

En annen lyd du vil høre både i mandarin og japansk er /tɕ/. Japansk representerer denne lyden med tegnene つ i hiragana og ツ i katakana.

Du kan begynne med å se en video fra OLS Mandarin, som sammenligner flere mandarinkonsonantlyder. Vær spesielt oppmerksom på pinyin-merkelappene x og j, som grovt sett tilsvarer lydene til し og つ, henholdsvis:

Prøv å høre forskjellen mellom de to lydene, og se deretter på noen videoer som snakker om lydene mer spesifikt, som de av Yoyo Chinese (for し og for ち):

Hvis du er villig til å gå for en mer presis forklaring og ikke har noe imot å lære litt mer om mandarinske sh og zh, sjekk ut de utmerkede videoene av Litao Chinese (for し og for ち):

Dessverre finnes ikke den japanske じ-lyden (variabelt, /ʑ/ og /dʑ /) i mandarin. Den eneste forskjellen mellom し og じ er at し er ustemt (stemmebåndene dine vibrerer ikke) mens じ er stemt (stemmebåndene dine skal vibrere).

8. Det finnes fem forskjellige «N»-lyder på japansk

For å være presis, er de:

• Den vanlige n-lyden eller /n/. For eksempel har du 海苔 ( のり ), det tørkede sjøgresset som ofte brukes i japansk mat.
• Den palataliserte /ɲ/. Denne kommer før konsonanter andre enn い eller de små よ, や og ゆ-lydene.
• N-en som blir til m. Hvis du noen gang har undret over at 頑張る ( がんばる ) eller «lykke til/gjør ditt beste» ofte ser ut til å være feilstavet som gambaru i noen lærebøker eller frasebøker, er du sannsynligvis kjent med regelen om at /n/ blir til /m/ (som i «mom») før /b/ (som i boy) eller /p/ (som i pot).
• /ŋ/-lyden. Den høres ut som ng-lyden i -ing i ord som «going» eller «sing». Det skjer når ん kommer før en /k/- eller /g/-lyd.
• /ɴ/-lyden. Dette er lyden av ん når den forekommer før en pause eller, som Wikipedia uttrykker det, på slutten av en ytring som i すみません… eller «Unnskyld meg…». Forresten, her er en god tråd som forklarer hvordan du uttaler すみません.

9. Japansk har toneaksent (akkurat som engelsk!)

I likhet med engelsk (der ordet «certain» uttales som CER-tain og ikke cer-TAIN), legges det vekt på ord på japansk på en spesifikk måte.

Du bør huske at alle japanske ord blir betont likt, men de følger noen få spesielle mønstre av høye og lave toner. 銀行 (ぎんこう) eller «bank», for eksempel, begynner med en lav tone etterfulgt av tre moraer med høye toner.

Selv om det er noen hovedmønstre som japanske ord følger, er ikke disse mønstrene faste og varierer avhengig av hva som skjer i en setning. For eksempel, i Tokyo-/standarddialekten av japansk, finnes det to grunnleggende regler:

1. De to første moraene i et ord vil ikke ha samme tonehøyde. Med andre ord, hvis den første moraen er høy, vil den andre være lav og omvendt.

2. Når tonen i et ord faller, kommer den ikke opp igjen. I motsetning til mandarinkinesisk, mangler standard japansk den fallende-og-deretter-stigende intonasjonen i ord som 买 eller «kjøpe».

Hvis alt dette gir deg hodepine, foreslår jeg at du bruker litt tid på å lære om hvordan toneaksent fungerer. Du vil også lære en håndfull vanlige ord for hvert mønster slik at du får en følelse for hvordan hvert et føles. Og bare vær oppmerksom på aksenten deres mens du konsumerer media eller lytter til folk som snakker.

I tilfelle du vil se nærmere på dette, har en fyr som heter Dogen lagt ut en omfattende serie om emnet.

Hvorfor studere japansk fonetikk?

Da jeg begynte å studere japansk, ble jeg fortalt at japansk uttale var veldig enkel. Faktisk brukte vi bare én undervisningstime på uttale av følgende grunner:

• Språket er atonalt. Det er ikke som, for eksempel, mandarinkinesisk der måten du uttaler visse ord på endrer betydningen deres og tegnet du bruker for å skrive dem. For eksempel er de kinesiske tegnene for «kjøpe» og «selge» henholdsvis 买 og 卖. Begge høres ut som «mai», bortsett fra at den første har en fallende og deretter stigende intonasjon, mens den siste bare har en fallende intonasjon.
• Stavingen er fonetisk og uttalen er konsistent. Med andre ord høres ord ut som de ser ut og ser ut som de høres ut. Selv noen som aldri har studert japansk før, kunne lest en tekst skrevet i romaji og blitt forstått uten mye problemer (i motsetning til noen som studerer fransk, for eksempel).
• Det er relativt enkelt for morsmålsbrukere av språk som spansk. Hvis du uttaler de japanske vokalene slik du gjør på spansk, går det helt fint.

Alt dette reiser et spørsmål du sannsynligvis tenker på akkurat nå, siden du har bestemt deg for å lese en hel artikkel om emnet: hvis japansk uttale er så enkel, hvorfor skulle noen vie tid til å studere japansk fonetikk – eller det Webster's English Language Learner Dictionary definerer som «studiet av talespråk»?

Årsaken koker ned til dette: japansk har lyder som ikke finnes på engelsk og omvendt. Bruk noen minutter på å se på IPA-sidene for engelsk og japansk, og du vil finne ut at de to språkene kan ha lignende lyder, men de er ikke helt identiske.

Wow, det var en reise! Vi har nettopp dekket en masse informasjon om japansk fonetikk. På dette tidspunktet spør du deg sannsynligvis om det er verdt all innsatsen å finne ut av dette – og ærlig talt, det er et spørsmål du må svare på selv.

Hvis du uttaler japanske ord på «feil» måte (hva nå enn det betyr) og morsmålsbrukere likevel kan forstå deg, er det helt greit. Tross alt synes engelsktalende at en fransk aksent høres romantisk ut, og du vil sannsynligvis få fripass uansett fordi du er utlending.

Men hvis målet ditt er å bli flytende i muntlig japansk, vil det å lære om fonetikken få deg dit. 頑張ってね!